108 drepte i trafikken i 2018.

I 2018 ble 108 personer drept i trafikken. Samme år ble det kjørt 45 660* millioner kjørte kilometer. Sammenlignet med 1970 var det 560 trafikkdrepte på ca 13 000 millioner kjørte kilometer. Det er jo en fantastisk forbedring! Skulle vi ha hatt samme sannsynlighet for å dø i trafikken i fjor som i 1970, skulle 1967 personer ha mistet livet langs vegene våre i 2018.

 

Det gjorde det heldigvis ikke.

 

Og det skulle bare mangle! Hvis vi sammenligner en bil produsert i 1970 og en bil produsert i 2018 så har det skjedd enormt mye, og listen over forskjeller blir lang. La oss ta noe så enkelt som bilbeltet; I 1970 var det ikke vanlig med bilbelte, og det ble ikke påbudt før i 1975. I mange år etter det var det stor motstand mot denne «pysestroppen» som den ble kalt. I følge Statens vegvesen vil bruk av bilbelter reduserer sannsynligheten for å bli drept med 40-50 % for fører og forsetepassasjerer. I dag bruker heldigvis over 90 % bilbelte.

 

Dersom vi ser på vegene har det skjedd ett og annet der også. Vi har mye mer fast dekke, bredere veger, strengere krav til drift og vedlikehold og vi har gjort en hel del med vegens sideterreng siden da. I tillegg til en hel del holdningsendringer, så har dette redusert risikoen betydelig for å dø i trafikken i løpet av disse årene.

 

Sett fra en annen side er 108 drepte helt forferdelig. Skal man se kynisk på det, så er det 108 personer som kunne bidratt til velferdssamfunnet vårt, som kunne laget de ungene Erna Solberg etterspør, som kunne betalt skatt og som kunne deltatt i å bygge Norge. Det blir ofte snakket om hva en trafikkdrept koster samfunnet, og det sies i dag at en trafikkdrept koster samfunnet 38 millioner kroner.

 

Det er jo ikke først og fremst i økonomiske kostnader det store tapet ligger. Det store tapet er det familiene og de nærmeste til de som er borte som må ta. Det er gutten på 3 år som ikke har en pappa å sitte på skuldrene til når 17. maitoget blir litt for langt til våren. Det er foreldrene som har et tomt barnerom de passerer hver gang de skal legge seg til kvelden. Det er vennegjengen som nå har en tom stol i klasserommet. Det er han som akkurat hadde blitt pensjonist samtidig med kona, men plutselig ble sittende igjen alene med det store huset og den fine hagen som de nå skulle nyte. Det er der det største tapet ligger. Og det er det rett og slett ikke mulig å sette en prislapp på.

 

Selv om mange er fornøyde med nedgangen i antall drepte, så ser vi dessverre ikke den samme forbedring på antall ulykker og på de andre skadegradene. Det betyr egentlig at vi har endret alvorlighetsgraden på ulykkene og flyttet noen av dem fra drepte til hardt eller lettere skadd. Men vi har ikke klart å få ned antallet ulykker.

 

Skal vi jobbe mot nullvisjonen, så er det ikke godt nok å redusere antall drepte, vi må også få ned antallet ulykker. Og her er det mange ting som kan gjøres. Noen sier at alle de lavthengende fruktene for å nå nullvisjonen allerede er plukket, men der er jeg sterkt uenig. Men det mangler på politisk vilje til å ta de upopulære grepene som vil kunne ha effekt, nettopp fordi de vil være upopulære. For eksempel økt bruk av alkometer, reduksjon av fartsgrenser på strekninger med for lavt sikkerhetsnivå, prioritering av vedlikehold på det eksisterende vegnettet, ikke minst på fylkesvegene, og høyere straffer for de overtredelsene som vi VET øker risikoen for ulykker, som for eksempel bruk av mobiltelefon. I tillegg bør det prioriteres enda hardere å oppgradere det eksisterende vegnettet i stedet for å bare fokusere på nye veger. Vi trenger begge deler. Med tanke på at mange av ulykkene skjer utenfor tettbygd strøk på lavtrafikkerte veger, så er det også der vi må sette inn innsatsen.

 

Jeg tror ingenting på at tiltak som dette, sammen med kontinuerlig holdningsskapende arbeid, ikke vil kunne redusere antallet ulykker og føre oss nærmere nullvisjonen vår. Men da må noen tørre å være upopulær i øyeblikket for å oppnå tryggere veger i lengden. For 108 drepte i trafikken er faktisk ikke akseptabelt!