I forbindelse med Nasjonal Transportplan for 2002-2011 vedtok Stortinget en visjon om et transportsystem som ikke fører til tap av liv eller varig skade - nullvisjonen. Nullvisjonen fastslår at det er moralsk og etisk uakseptabelt at folk blir drept eller hardt skadd i trafikkulykker. Visjonen er ment som en retningslinje for alt arbeid med transportsystemer, transportmidler og regelverk for i størst mulig grad medvirke til at feil som jeg og du gjør ikke skal føre til alvorlig skade eller død.

Siden det på 1970-tallet begynte å drive med langsiktig og målrettet trafikksikkerhetsarbeid har vi sett en drastisk nedgang i antall drepte og hardt skadde i trafikken. Og det på tross av at trafikkarbeidet har økt enormt siden den gang. I 2015 hadde vi 117 trafikkdrepte i Norge. Det laveste siden 1947 ifølge Statistisk sentralbyrå. Det viser at mye rett har blitt gjort, men fortsatt er dette 117 for mye. I tillegg hadde vi 693 hardt skadde. Og dessverre er det til og med november i år allerede høyere tall for både drepte og hardt skadde enn det var totalt sett i 2015. Det er med andre ord et stykke å gå før vi når nullvisjonen.

Kritikerne av nullvisjonen sier at målet om null drepte eller hardt skadde i trafikken ikke er mulig å nå. Og med dagens vegnett, kjøretøy og systemer kan jeg nok si meg enig i det. 0 drepte og hardt skadde kan virke uoppnåelig. Men jeg mener fortsatt det er rett å ha nullvisjonen som mål. Hvorfor skal vi ikke kunne lage systemer, kjøretøy og et vegnett som sørger for at ingen blir drept eller hardt skadd? Vi har betydelig strengere krav til risiko i andre transportsystemer, f.eks. når vi skal fly. Jeg mener derfor det er viktig å holde trykket oppe og lete etter nye måter å sørge for sikrere transport på. Hadde noen fortalt min oldefar at jeg kunne se og snakke med noen på den andre siden av jordkloden i sanntid ville han antakelig tilkalt doktoren og fått meg erklært gal. Selv om noe anses som usannsynlig i dag, kan det være en selvfølge om noen år hvis vi bare står på og holder fokuset på nullvisjonen over tid.

Mens vi fortsetter å jobbe mot de større endringene som kan redde liv i trafikken er det likevel mye vi kan gjøre på kort sikt også. Etterslepet på rekkverk er på ingen måte mindre enn på andre områder knyttet til vegnettet. Det er skremmende mange strekninger som ikke er sikret i henhold til dagens krav. Det er feil ender, for svake rekkverk, skader som ikke er reparert, det er reasfaltert slik at rekkverket har blitt for lavt eller det er rett og slett ikke rekkverk i det hele tatt selv om rekkverksnormalen krever det. Og dette er det lett å gjøre noe med på kort sikt. Det er kun snakk om prioriteringer politisk og økonomisk.

I stortingsmeldingen om NTP 2014–2023 er ambisjonen at alle riksveger med fartsgrense 70 km/t eller høyere skal oppfylle gjeldende krav med hensyn til utforming og omfang av siderekkverk, ettergivende master, profilert kantlinje og utbedring eller skilting av farlige kurver. Der det ikke er siderekkverk skal det utføres nødvendig utbedring av sideterrenget. Det er satt som mål at denne minstestandarden skal være oppfylt innen 1. januar 2024. Det er bare 7 år det!

Hvis dette målet skal nås må det settes inn betydelig større ressurser i flere ledd, og det må gjøres nå.

Det må settes krav til kompetanse hos de som monterer slik at det som blir utført faktisk er i henhold til reglene (se innlegget "Ingen krav til livsviktig kompetanse") . Det må settes fokus på rekkverk hos byggherren slik at de har kompetanse til å kontrollere entreprenørens arbeid, og å gjøre de rette vurderingene og valgene. Det må prioriteres hos de som lager budsjettene hos vegeier så det blir penger nok til alt som må gjøres. Og sist, men definitivt ikke minst, det må prioriteres av de som vedtar statsbudsjettet hvis de skal ha mulighet til å nå sine egne mål om minstestandard. For så lenge bevilgningene ikke endres vedtar våre folkevalgte i prinsippet at ca 130 personer skal dø i trafikken i år.

Hvert eneste liv vi redder betyr ubeskrivelig mye for vedkommende og hans eller hennes nærmeste. Så selv om det kanskje ikke er realistisk å nå nullvisjonen på kort sikt kan vi ikke gi oss før vi har gjort alt vi vet kan og bør gjøres.